Perfeksjonisten

Helt siden jeg var liten har jeg likt å være kreativ, men etterhvert som man blir voksen stiller man høyere og høyere krav til seg selv. Jeg skulle være best på alt. Og alt jeg ikke var best i, det sluttet jeg med. Perfeksjonistens store skavank... Dette har også ført til at gleden over å male, tegne, strikke og sy ble overprøvd av angsten for ikke å  gjøre det fint nok.

Dette har også ført til at jeg på noen veivalg i livet har tatt den letteste veien. Kanskje ikke den jeg hadde lyst til å velge, men den veien som ikke var så lett å feile i.

Litt trist tanke, men fortiden kan ingen endre! Så kanskje det er på tide å snu?

Kanskje mitt første lappeteppe kan bli et symbol på at det kanskje ikke er så farlig å ikke være perfekt?

Ved første øyekast ser det ganske fint ut, gjør det ikke? Og noen steder er det helt perfekt!

Men ved nærmere ettersyn, så ser man alle glippene, tabbene, feilskjærene...

Men nå har jeg bestemt meg for at jeg liker det uansett! Og det gjør at jeg bare har lyst til å prøve meg på flere, og at neste gang blir det kanskje ikke fullt så mange skjevheter! Tenkte først at dette er jo ikke noe vits i å ferdigstille med platevatt, kanter og bakteppe...kan jo ikke brukes likevel, det er jo helt mislykket! Men kanskje det har sin sjarm likevel...?

Nå skal jeg snart på loppemarked for å lete etter mer stoff, for her skal det sys!!!